1Q84, Haruki Murakami

Nok en stor roman fra Haruki Murakami. Boken ble utgitt i mai 2009, og i løpet av en måned solgte boken over en million eksemplarer bare i Japan. Det sier jo noe om hvor utrolig populær han er i hjemlandet.

Boken har fått fantastiske anmeldelser, som jeg bare kan støtte meg til. Dersom jeg skal ha noe å utsette, må det være at det nærmer seg for mye en kriminalroman (uten at det er det da). Jeg vil også påstå at dersom man ikke har lest noe av Murakami tidligere, så bør man ikke gå i gang med denne boken som den første. Dette fordi den etter min mening ikke er hans beste, samt at den kan oppleves som vel rar og tung om man ikke er familiær med hans måte å skrive på.

Nedenfor følger Dagsavisens Turid Larsens anmeldelse av den tredje boken (jeg leste alle tre samlet, på engelsk).

Dagsavisen, Turid Larsen, 05. januar 2012

Den tredje og avsluttende delen av japanske Haruki Murakamis storverk «1Q84» er både en spennende thriller og en rørende kjærlighetshistorie.

Denne boken oppfyller de to nevnte sjangrenes krav og beveger seg samtidig langt forbi ethvert forutsigelig og trivielt handlingsforløp. Dette er Murakami på sitt mest lekne, hemningsløse og vitale. Men kanskje også på sitt mest diffuse og lett ubegripelige.
En liten oppsummering kan være nødvendig: Sentralt i handlingen i det tredelte verket «IQ84» står kvinnen Aomame, en treningsinstruktør som på oppdrag myrder den mystiske lederen i en religiøs sekt. På vei til dette oppdraget må hun forlate drosjen hun sitter i på motorveien. Hun går ned en branntrapp og befinner seg plutselig i en annen, parallell verden. Som blant annet kjennetegnes ved at den har to måner på himmelen. Den ene månen er litt mindre enn den andre, og dessuten mosegrønn. Etter å ha utført oppdraget, utstyres hun med en hemmelig leilighet og beskjed om å holde seg helt i ro for at sektens medlemmer ikke skal finne henne og ta hevn.
Den andre hovedpersonen er Tengo, som er mattelærer, men drømmer om å bli forfatter. En gang i barndommen gikk disse to i samme klasse, og de opplevde et kort møte som skal vise seg å bli bestemmende for deres videre skjebne. De er imidlertid kommet bort fra hverandre, men Aomame er overbevist om at de en gang skal komme sammen. I denne siste og avsluttende delen av romanverket har de ennå ikke møtt hverandre.
Aomame er i denne tredje delen av romanen, etter drapet på den religiøse lederen, plassert i en liten leilighet, der hun ukentlig får forsyninger fra sine oppdragsgivere. Hun fordriver tida med å trene og med å lese Marcel Prousts roman «På sporet av den tapte tid». Om kvelden sitter hun på en liten balkong for å overskue lekeparken i naboskapet der hun regner med at hennes livs elskede, Tengo, skal dukke opp på toppen av et lekeapparat. Høres ikke ut som den ultimate spenningsfortelling kanskje? Men den habile dikteren Haruki Murakami er som alle store fortellere også en stor forfører. Så som leser lar man seg villig føre med langs de mest usannsynlige litterære krokveier, og godtar uten å rødme at bittesmå mennesker kan vandre rett ut av munnen på en død mann. I denne avsluttende delen av romanen veksler fortellerstemmene mellom Aomame, Tengo og en mann ved navn Ushikawa. Sistnevnte er en smart og slu jurist med dårlig rulleblad, men med usedvanlige egenskaper når det gjelder å lukte seg fram til mennesker på flukt. Fra den hemmelige sekten har han fått i oppdrag å finne Aomame, kvinnen som har voldt den store leders død.

Murakamis evne til å skape troverdige og egenartede litterære figurer er også et av de mest særegne trekkene ved denne romanen. Et annet særtrekk er de surrealistiske elementene som Murakami hemningsløst leker seg med, og som leseren må godta som en del av forfatterens litterære univers. Evnen til å blande inn mytologi og eventyr og klassiske litterære referanser gjør at romanen hele tida beveger seg på en stram line mellom det troverdige og det magiske.
Skikkelsene Aomame og Tengo har trekk som bringer tanken til mytologiens Orfeus og Evrydike og underverdenen, men samtidig og underlig nok plasserer dem som moderne actionhelter med uovervinnelige egenskaper. Dette usedvanlige spennet i Murakamis to kjærlighetslengtende helter bidrar til å holde på drivet i romanen. Og er også et av flere trekk ved dette verket som gjør at man suges inn i romanens sære univers. For det kan ikke benektes at det flagrer noen løse tråder forbi i denne romanen. Her er mangt av forbløffende påstander, som knapt får noen forklaring. Men lar man seg omslutte av fortellerens magi så er det lite problematisk. Murakami er ikke en forfatter som benytter seg av spektakulære eller actionpregede situasjoner eller hendelser. Det er snarere atmosfæren han skaper gjennom språket og de mange surrealistiske rekvisittene som gjør at man dukker ut av denne romanen med en følelse av at Murakami har forstørret livet.